Enkle og bittersure søtglimt fra et liv på skrå – fortellinga om Roar.

En melodi som noen ganger dukker opp i dypsinnet hos ham vi følger livsløpet til, vår venn og hovedperson Roar, er ”Å leva det er å elska”. Hun som i Roars familie bare nevnes som Bestemor Jelsa, sang den som godnattsang da han var liten gutt og hadde krøpet under den kveldsavkjølte dyna i senga, som blei mindre etter hvert som han ble større. Kanskje er det viktig å elske, og å begrave løgn og urett og å leve i sannhet i alt man gjør? Sannelig, sannelig sier jeg deg – det er pigadø ikke alltid så lett! Både du og jeg vet grundig akkurat det – og Roar får også gjennom livsveven sin sitt satt innholdet i nattasangen på prøve.

Det å leve gjøres noen ganger til et bilde, et tablå, av en vev; det å veve. Altså at noe eller noen, skjebnen, en guddom eller oss sjøl, vever livet vårt. At det som er gitt oss av tid og rom fra fødselen av, er den oppspente renninga, og det vi gjør, tenker, sier og opplever er tråder som føres gjennom denne med en livets skyttel. Slik skapes det et mønster og et bilde av livet og livsløpet som den vevende arbeider fram. Andre igjen kaller oss et lerret; et ubleket, som vi sjøl og andre kan male og dekorere, ødelegge og reparere, henge opp eller gjemme vekk.

Vel… Tilbake til Roar. Et langt stykke av lerretet er bleket, og det ganske så kraftig på et av de godt slitte stykkene av slikt tøy fra Roar sitt livstøydepot. Roar har blitt noen og femti år i dag, og det skulle så gjerne ha vært mulig, kjære leser, å kunne ha fortalt grundigere om alt det som ligger forut for akkurat disse renning- og innslagstrådene som vi nå skal gå tettere inn på i Roars livsvev. Men det er ikke mulig… Akk!

Likevel – et lite anstrøk av forhistorie… Livet til Roar har ytre sett fortont seg som et tilsynelatende vanlig og litt småstrevsomt ”fra-gutt-til-mann”-liv i en middels stor norsk by. Han har som andre gjort mange ting og tang i livsløpet; dummet seg ut, arbeidet, valgt feil, lengtet, prøvd å elske, tapt og vunnet, skiftet skole, vært uekte engasjert, eid en Ford Sierra, vært stolt, men også patetisk, vært troende, trofast og svikende. Oppvekst i Kvernevik i Stavanger; bodd på hybel på Storhaug og i Tasta bydel, bror og sønn, og med mormor og morfar på Jelsa. Som du forstår; her er det mye å legge fram for en, som deg, iverfylt nysgjerrig leser. Men det får komme etter hvert.

Roar var en stund tilsatt som kontraktstilsynsassistent (KA) i sentraladministrasjonen (SA) for logistikkavdelinga i et engelsk leverandørindustriselskap sin lokalavdeling på Forus i Stavanger. Han var ikke alene. Firmaet var stort og logistikken sentral; tjuefire KA-stillinger, og i tillegg var det kontraktstilsynsledere, assistentkoordinatorer, dokumentkontrollører, sekretærer og referanse-konsulenter, og dette var bare i SA! Kleskodeksen var greit klar; ikke prangende, gjerne pastell-prega, og slipsbefengt skjorte, lett  og tydelig plassert ned i en nøytral mørk, kanskje helst grålig bukse – gjerne litt for stram i livet og kanskje litt for kort. Så da er det ikke så mye å gjøre annet enn å elske eller å hate jobben sin; det å assistere tilsynet - hva nå det er - av kontrakter som har å gjøre med, eller er deler av eller påvirker logistikken i firmaet. Djises! OMG!

Og i denne fasetten av Roars livsjuvel blinker også hans eneste ekteskap; et som ikke varte lenge, eller var særlig godt for noen av partene. Det hadde brakt fram noen sider ved Roar som han ikke visste at han hadde, og som han ikke forsto eller visste hvordan han skulle leve med og håndtere. Når du i tillegg har et mildt, men selverklært kontrollert overdrevet alkoholforbruk, er det ikke alltid lett å vite hva som skjer i hverdagen.

Det har nok vært lenge og langt mellom de renningstrådene i livsveven som har strålt med hell og lykke for Roar. Som med så mange andre av oss, og det gjelder nok også deg, beærede leser, er det ofte drømmen som vi bærer på, at noe vidunderlig skal skje, og at det må skje, som gjør at vi fortsetter strevet det er å prøve å være sidesittende med, og påvirkende på, selve livet og Fru Fortuna, som er den Store Veversken. Men gang etter gang glipper det, og vi faller av stolen. Det skjer kanskje gjennom skuffelser, som vi sjøl erklærer og realiserer som sanne, eller gjennom unnvikelser og svik fra andre, som vi også gjerne tar og plasserer saftig og diskret som sjølansvar: Altså noe vi kanskje innser at vi er noe mer enn bare litt delaktige i gjennom våre handlinger, valg og unnlatelser. Og la oss nå først som sist, om du fortsatt følger meg, lesende venn, si som sant er: Vi liker å sparke litt og grynte til resten av griseflokken – det er de andres feil! Det er de som har gjort noe galt!

Men likevel lærer vi, smått om senn, at det er noe som stadig går igjen; det er noen typer og situasjoner, noen traupissere og ordkløyvere, som alltid kommer seg unna med sine unnlatelser og feilsteg, og lar oss duknakkede sitte igjen med det korteste strået fra Sorte Per.

Å ha vært på Jelsa en seinsommerdag, er noe en aldri glemmer. Dersom du drar med båt, legger til Jelsa ferjekai og går innover riksvei 517, og det er tidlig på formiddagen, og det er lørdag, og du skal ha noe godt å spise, og du er med gode venner, eller i alle fall i godt lag, så vil du, om du som meg har sanseåpenheten og varheten som nådegaver, gode leser, kunne trekke til deg en verden av storhet og prakt. Jelsa er som et stykke mini-Rogaland i praktutgave. Bare på det lille strekket fra kaien til kirka åpenbarer det grønne, det store, det nære, det karrige, det frodige, det golde, det berørte, det ekte og det kultiverte seg – i ett og samme åndedrag. Du blir slått mentalt i bakken av hver blikkendring og hvert lungedrag, og du nyter det – opplevelsen av denne forunderlige plassen som ingen forlater før han eller hun har fått merker av den. Roar har vært mye på Jelsa; feriert, besøkt, overnattet og vært bofast i to perioder. De deilige minnene herfra er fra tida livet var dalen til barndommen. De andre minnene, der noen er såre, og kanskje til og med litt bitre, er fra når Roar og mora bodde der sammen. Men det er en annen del av Roar-teppet.

Han har vært stolt over denne delen av tilhørigheten, historia og livsopphavet. Det å være ruralt tilslutta har i mange generasjoner vært en del av det som nordmenn liker å trekke fram; å være opprinnelig; å ha røtter, og å av og til ta dem fra og vise knollvekstene til andre som ikke vet hva det vil si å være, å leve, og å elske bygda.

Hodet ligger igjen i senga og samtaler med sengestolpen om grader av sjølpåført smerte. Kroppen reiser seg likevel som en nesten ufrivillig morgenvirilitet og dirrer lett, men oppreist, fra side til side før stønnet kommer og hele kroppen skyves raskt opp i det klamme rommet; opp i verden til en ny dag. Fritid, helger og ferier for enslige og ikke-innrømmende ensomme unge menn, kan ofte bestå av seng, øl, tv, tobakk og andre kroppslige og sanselige bekvemmeligheter. Dette vet du nok, min elskede leser, særlig dersom du har vært, er eller har kjent en mannegutt på hybel. Denne andre oppreisningen skjedde mens vhs-en var landshøvding i tv-stua. Roar dro da fra hybelen i Tastagata til Økonomen, siden han var i jobb og hadde penger til mer nytelse og rolig hjemmestart på

ferien (…) Og han kjøpte sitt øl og sin røyk, sin tredje tjuepakning, betalte og la det i en pose, for det var ikke rom i lommene på joggebuksa.

Så var det ikke alltid så greit å være forelska. Det å treffe søte mennesker kan være ei påkjenning for sjel og sinn. Vi er rare, du som leser dette og jeg; hvor ofte har vi ikke gått lange omveier til fjerne deler av byen og bygda for å kikke og ane og å dyrke dette ”kanskje”, som koples til å se vår utkårede. Vi ligger lenge våkne om kvelden og natta. Vi sitter og lar villig tanker og sinn fly vide omkring – i skoletimer, på arbeid, på prøver, i tannlegestoler, på eksersisplassen, i brakka, på fotballbanen, på hjemveien, på julaften, på kjøkkenet…og i hodet. Ikke det kroppslige på dette stadiet – nei! Her, min venn, er det bare plass til dyrkinga av Vesen og Væren; det er ikke plass til fysisk begjær i dette rommet. Det er det yndige og det urørte; det at mennesket så vakkert er plassert i en felles eksistens med en sjøl; den Andre er selveste livet. Og som en nygrepet troende vil vi få eie dette og ta del i helligheten. Ordet vesentlig får ei klar mening – den Andre er dette vesentlige – det ekte, det sanne og det gode.

Men vi er jo etter hvert fornuftige strateger i dette spillet. Så også Roar! Jorunn, som vi skal fortelle mye mer om siden, hadde ei venninne, Gry. Mens Roar og Jorunn gikk grunnkurs Handel og kontor på Ledaal, gikk hun på Kongsgård. Gry var med i SU og hun gjorde, ifølge Roar, dette til en av de vakreste organisatoriske tilskipingene som menneskeheten hadde funnet fram til. Alt hun sa og gjorde og deltok i, var som manna fra gudene og en flik av Kristi og Amors felles hjerte. Siden Gry ikke var særlig klar over, eller synlig interessert i å bli klar over, Roar og hans lidenskap for henne, valgte han å oppsøke et av hennes felt – en av hennes sfærer, og det ble den hvite, røde og sorte buttonsen på den grønne feltjakka – SU-merket. Men å være sosialist er ingen enkel sak! Opp alle jordens bundne treller, og dere som har kjent på det å være sulten – det er visst hvalbiff til middag; eller vi skulle visst samles på Kråkerøy...

Roar var kanskje ikke forelska nok i Gry til å bli en aktiv forkjemper for venstresida i lokal, regional, nasjonal eller global streben etter ei mer rettferdig fordeling av godene, både materielle og åndelige. Gry var bare så utrolig søt! Men det var jo Jorunn også – i tillegg var hun faktisk litt interessert i eksistensen av ham, av en eller annen grunn som Roar aldri helt fikk tak på. Noen ganger i løpet av livet har han tenkt på henne som ei slags åndelig søster; andre ganger som en sjelefrende; andre ganger igjen som ”meant-to-be”-kvinnen. Gry ble bare et fantasimessig intermesso, et som aldri ble realisert andre steder enn i Roars hode.

Det vil altså være Jorunn, og hennes livsvev som på mange trivielle, men òg utrolige og spektakulære måter, skal bli lagt inn som tråder i deres felles renning – ei renning som kanskje er felles for oss alle, kjære leser. Men det er mye som ennå ikke fortalt om dette, og som vi skal legge fram og åpenbare seinere.